En årstid for forandring: Høsten og Alexanders begynnelse

Alexander begynner ikke The Eternal Prince som den personen han til slutt blir. Det er viktig for meg. Hvis en karakter skal forandre seg, vil jeg ha et klart minne om hvem han var før alt ble komplisert. Høsten ble bakteppet for denne utgaven av Alexander. Ikke fordi hvert blad som faller, må ha en skjult betydning, men fordi årstiden naturlig har den samme følelsen av overgang som preger begynnelsen på reisen hans.

Før alt forandrer seg

I begynnelsen er det fortsatt ting Alexander tror han forstår. Livet hans har grenser. Verden har regler. Mennesker har identiteter som virker tydelige. Det finnes trygghet i å tro at tingene rundt oss er akkurat det de ser ut til å være.

Så forandrer noe seg. Som regel ikke på én gang. Et spørsmål dukker opp. Så et til. Noe som før virket vanlig, begynner å føles merkelig. Til slutt er den gamle forklaringen ikke lenger nok. Denne gradvise utviklingen er viktig for Alexanders historie.

Høsten forandrer seg også stille

Høsten gjør noe lignende. Det kommer sjelden én morgen da verden plutselig er blitt høst. Det skjer gradvis. Nettene blir kaldere. De første bladene skifter farge. Sollyset ser annerledes ut. Regnet blir liggende lenger på gatene.

Så ser man seg rundt en dag og innser at hele landskapet er forvandlet. Jeg liker den typen forandring, fordi den føles troverdig. Alexanders reise skal ikke virke som om noen bare har byttet ut én versjon av ham med en annen. Han må gå gjennom den.

Skjønnheten i det som ikke varer

Høsten er også vakker fordi den er midlertidig. Fargene som gjør årstiden gjenkjennelig, finnes bare en kort stund. En skog kan bli gyllen og rød, og så miste nesten alt noen uker senere. Det er noe litt trist ved det. Men tristhet gjør ikke noe mindre vakkert.

Valentine Kingdom har øyeblikk der skjønnhet og mørke finnes side om side. Kjærlighet kan eksistere sammen med frykt. Makt sammen med sårbarhet. Noe kan være vakkert og farlig på samme tid. Høsten passer til en slik verden.

Alexander er fortsatt ved begynnelsen

Én ting jeg aldri vil glemme når jeg tenker på Alexander, er hvor mye av reisen som fortsatt ligger foran ham. Personen ved begynnelsen kan ikke vite det personen ved slutten vet. Han kan ennå ikke forstå alle konsekvensene. Han kan ikke se alle sammenhengene. Og det bør han heller ikke.

En del av det å følge ham er å oppdage disse tingene samtidig med ham. Det får høstbegynnelsen til å virke nesten fredelig i ettertid. Veiene kan være våte. Været kan være kaldt. Usikkerheten kan allerede være til stede. Men Alexander aner fortsatt ikke hvor stor verdenen hans er i ferd med å bli.

En årstid som passer til det første skrittet

Høsten definerer ikke Alexander. Det gjør heller ikke ett kapittel, én beslutning eller ett øyeblikk. Men det er da vi møter ham for første gang på denne reisen.

En årstid i forandring for en karakter hvis liv er i ferd med å forandre seg. En kaldere verden før ting blir mye farligere. Og falne blader som dekker veier som fortsatt fører til ukjente steder.

For meg er det derfor høsten føles så naturlig i begynnelsen av The Eternal Prince. Verden er allerede i ferd med å forvandles. Alexander har bare ikke innsett at han også er det.

Del med venner:

Siste nytt fra M.V. Mitic